Edvald Boasson Hagen vant 6.etappe i Tour de France. Ser vi han på et norsk profflag snart? Foto: Pascal Pavani (Scanpix/Afp)
Det er på høy tid å tenke stort i sykkelgale Norge.
Hver sommer, under Tour de France, dukker spørsmålet opp: Kommer det noen gang noe Pro Tour-lag med base i Norge? Svaret er like kjedelig hvert år: “Kanskje. Nei, neppe, det mangler penger, kultur og ryttere.” Men i år blir mitt svar annerledes, nå mener jeg tiden faktisk er her, det er nå det bør handles og investeres. Realistisk at dette skjer? Kanskje ikke. Men jeg mener Norge har interesse og ryttere nok til å kunne etablere seg i syklingens eliteserie. Penger er selvsagt problemet, og de som (mener de) kan sponsing av idrett, synes at sykkelsporten har og har hatt for mange dopingsaker til at det er noen vits i å investere millioner av kroner i sykkelidretten. Doping er en egen debatt, men det er tydelig hvor skandalene kommer. Det synes å være noen lag som har tatt tegninga og andre ikke. I alle fall ikke enda. Og fortsatt ryddes det opp i gammelt grums. Et norsk lag i syklingens øverste liga og beste selskap, vil selv kunne velge en sunn profil og bli trodd på det.
La oss si noen ser verdien av å sponse et sykkellag, pengeproblemet løser seg, er vi allikevel klare?
Publikum er definitivt klare! Under Tour de France ser man så mange nordmenn i Frankrike at jeg selv nesten lurer på om det er noen igjen hjemme å kommentere for. Hadde Norge snekret sammen et syklingens svar på Tottenham (syklingens svar på Barcelona ligger litt frem i tid) så tror jeg interessen hadde økt enda et par hakk.
Hva med rytterne?
Nøkkelen ligger hos Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. En av disse to, aller helst begge, må sykle for et nystartet norsk lag. Edvald er det store talentet, Thor Hushovd er en av verdens heteste syklister i øyeblikket. Å sykle i VM-trøya er større enn mange forstår i Norge. Det er respekt, klasse og stil over den trøya. Og om Thor ikke forsvarer trøya i København til høsten, en tidligere mester blir ikke glemt i sykkelsporten. Proffer som Alexander Kristoff, Lars Petter Nordhaug og Gabriel Rasch må også hjem. Og Kurt Asle Arvesen må være med å trekke i trådene.
Hovedspørsmålet sportslig er om Norge har gode nok ryttere til å fylle opp stallen. Et norsk lag i syklingens eliteserie bør bestå av flest norske ryttere. Kanskje så mye som 14-15 av 25-27 mann bør komme fra Norge. Jeg skal ikke ta ut noe lag, men jeg tror vi har nok talenter til å stable på beina et solid lag med norsk profil. Farlig å nevne noen og glemme andre, men Vegard Robinson Bugge er en Phillippe Gilbert light. Vegard Stake Laengen er en ung Jens Voigt, og tvillingbror Øystein er ikke langt bak. Frederik Wilmann gjorde seg ikke bort sportslig i Skil Shimano, Stavanger-gutten Sven Erik Bystrøm omtales som den nye Edvald. Og Christer Rakes seier på siste etappe i Tour of Norway var av et sånt kaliber man får lyst til å ramme inn. Eldre ringrever som Stian Remme og Roy Hegreberg kan kanskje få fornyet motivasjon om de møter noen nye utfordringer igjen. Og mange har kanskje merket seg navn som Lorents Ola Aasvold, Bjørn Tore Hoem og Frans Leonard Markaskard den siste tiden. I det hele tatt har Norge flere ryttere som har imponert og som virker lovende, enten de kjører på klubblag eller er med på Joker Merida, Sparebanken Vest-Ridley, Ringerikskraft eller Plussbank Cervelo. Og hvilken motivasjon vil ikke det hele være for lovende juniorer som produseres på samlebånd i Sandnes, Stavanger, Glåmdal eller andre steder.
(Les videre under bildet)
Vegard Stake Laengen er en ung Jens Voigt. Her fra NM-fellesstarten. Foto: Kristoffer Øverli Andersen ( www.koafoto.no )
Ja, mange må løfte seg et hakk eller to.
Disse gutta trenger litt tid på å utvikle seg. Uansett, jeg tror det går raskere hvis de bare stuper ut i det på øverste nivå. Ja, det er stor forskjell på Tour de France og Glava Tour of Norway. Per i dag ser jeg ingen potensielle vinnere av sammendrag i tre-ukers rittene med norsk pass. Men finnes det midler finnes det muligheter til å hente inn litt internasjonal hjelp. Fortrinnsvis fra Norden, men det er også ryttere fra andre steder som kunne vært aktuelle. Og ikke alle lag kan vinne alt fra første sesong. Det er en jobb bare å komme inn hos de største arrangørene, å komme inn i syklingens største sirkus. Det handler om flere ting, som resultater, penger og god moral. Skal ikke gå inn på de detaljene nå, men har man store nok navn (og resultater) i rekkene kommer invitasjonene også. Det hele er en prosess, men jeg mener tiden er moden for å slå på stortromma. Jeg mener det bør handles nå. Kanskje blir norsk sykkelsport aldri hetere, kanskje er det enda langt igjen før taket er nådd. Mulig at “SKY is the limit”, men det gjelder ikke for Boasson Hagen. Jeg vil ha ham og Hushovd med flere på et norskt lag.
Jeg mener det finnes ryttere og interesse. Så hvem tar den økonomiske utfordringen? Kan en humrende Bjørn Kjos starte et flyselskap og ha suksess, så kan han eller andre også klare å få et norsk lag på beina i sykkelsportens World Tour. Kanskje er norsk fotball nøkkelen. Når de snart forsvinner fra riksdekkende kanaler, mulig de store selskapene ser verdien av et sykkellag som er på TV flere timer om dagen, kontra en fotballklubb i nedrykkstriden som i beste fall er på TV 90 minutter en gang i uka på en kanal med få seere. Jeg er redd det hele blir med drømmen, men la meg nå drømme så lenge det står juli på kalenderen. For som Ibsen påpekte i Vildanden: “Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.” La meg være lykkelig de neste ukene, og respekter mitt rungende JA til et vaskekte NORSK PROFFLAG! Bjørn Kjos “do you hear me:” Dette kan ta av!
Fortsatt god Tour de France folkens!
