Takk for sist, Pellizotti | Ole Kristian

Takk for sist, Pellizotti

Et av sesongens virkelig store sykkelhøydepunkt er like om hjørnet. Årets Giro
d’Italia byr på det meste av spektakulære etapper og spennende ryttere. Det
blir sykkelfest over 21 etapper fra 8. til 30.-mai.

Allikevel kommer vi ikke utenom de mye omtalte “partykrasjere”.

Franco Pellizotti er så langt den største av disse. Fjorårets andremann
var å anse som en av de virkelig store favorittene til årets utgave. Kanskje
den største i mine øyne. Han er fortsatt en av de store, ikke favorittene –
men idiotene! Med forbehold om at de som tester og holder lov og orden har
rett i sin sak, så må jeg si at det begynner å irritere meg grenseløst at de
ikke lærer.

Og nå er det allerede som i Grevinnen og hovmesteren; “same procedure as every
time…”. Blånekt! Det som nemlig gjør at jeg faktisk går fra irritert til
forbannet, er denne fornektelsen av fakta. Jeg velger å stole på UCI (det
internasjonale sykkelforbundet) og testene, og får heller beklage hvis UCI
gjør noe feil. Og doperne? De er som Manuel i Fawlty Towers, og sier så
uskyldig: “I know nothing…”.

Joda, det er sikkert sånn at noen har rett. Også dopingjegere kan
ta feil, og har nok blitt urettferdig behandlet en eller annen gang. Men EPO
eller andre forbudte preparater kommer sjelden inn i kroppen via pollen
eller fordervet kylling. Jeg er ikke ekspert på dette. Jeg vil bare vite
sannheten.

Jeg vil avslutte sorgens innledning av dagens blogg med det vanlige: Jeg tror
sykkelsporten er på veldig god vei! Den er renere og renere, og INGEN ussel
juksemaker skal føle seg for trygg! MEN om jeg blir overrasket om det
smeller igjen? NEI!

Jeg gidder ikke være naiv lenger. Jeg orker ikke anta at alle idiotene
har sett lyst på samme dag

Over til noe hyggelig: Giro d’Italia-ruta i 2010!

Vi begynner for en gangs skyld i midten. Den 8. etappen til Monte Terminillo
blir den første virkelig fjelltesten. Toppfinish, hvor de siste 16.1
kilometerne stiger med 7,3 prosent i snitt. Selv om rittet begynner snillere
på de første syv dagene, er årets Giro nok en gang for klatrerne.

For den siste uka blir et helvete. Verken mer eller mindre. Litt oppvarming i
fjellene på 14. etappe, med kjøring over Monte Grappa (18,9 km/ 7,9 prosent
i snitt) 40 kilometer før målgangen i Asolo.

Så en av to monsteretapper: Etappe 15 på 222 kilometer, med
målgang på Monte Zoncolan. En av sykkelverdens desidert hardeste og verste
stigninger, med sine drøye ti kilometer i lengde og nesten 12 i
gjennomsnittlig stigningsprosent! Heldigvis er det hviledag etter Zoncolan,
men på 16. etappe venter en knallhard bakketempo i de utenlandske
hjemtraktene til Ole Einar Bjørndalen. Det skal sykles 12,9 kilometer opp
til toppen av Plan de Corones. Fantastisk utsikt fra “Krohnplatz”, men det
neppe så mange som orker nyte den når maksimal stigningsprosent er 24 i de
verste partiene…

Både 17. og 19. etappe er også knallharde på papiret, med fjell underveis og
noen slags slake toppfinisher. Ikke glem at klassestigningen Mortirolo skal
forseres på den 19. etappen. Men det er mulig rytterne sparer på kruttet
her, og setter de siste angrepene inn på rittets nest siste etappe: 178
kilometer fra Bormio til toppfinish på Passo del Tornale. En etappe med 80
(!!!) kilometer i motbakke og fire tøffe fjellpass på veien til “målhenget”.
Her skal også årets høyeste punkt krysses, Passo di Gavia (2618 meter over
havet).

Det hele avsluttes med en 15,3 kilometer lang tempo inne i Verona. Det
blir rytternes siste mulighet til å kapre den gjeve rosa trøya.

Litt om innledningen også da. Det starter med en 8,4 kilometer flat tempo i
Amsterdam. De to påfølgende etappene går også i Nederland, paddeflatt og
opplagte dager for spurterne. Deretter flyr man til Giroens hjemland, og vi
får på 4. etappe en 32,5 kilometer lang lagtempo. Denne, sammen med et par
litt utfordrende etapper de neste dagene, er uansett ingen mulighet til å
feste noe avgjørende grep på den rosa trøya. Det skjer den siste uka, men
det varierer hele veien frem dit mellom opplagte spurt- og opplagte
bruddmuligheter. Samt noen småtester for sammenlagtfavorittene.

Hvem vinner sammenlagt?

Selv om Pellizotti fortjent ryker ut av årets Giro, så er det ikke mangel på
gode sammenlagtryttere. Cadel Evans, Carlos Sastre, Ivan Basso, Domenico
Pozzovivo og Vincenzo Nibali bør nevnes blant favorittene. Men glem ikke
(gamle) ringrever som Damiano Cunego, Gilberto Simoni, Alexandre Vinokourov,
Marzio Bruseghin, Michele Scarponi og Stefano Garzelli. Og hvor står ryttere
som Linus Gerdemann, Bradley Wiggins og Chris Anker Sørensen?

Dette ble mange, men hvem jeg tror vinner?

Jeg sier Cadel Evans. Hvorfor skal jeg forklare på lufta!

Følg Giro d’Italia hver dag på Eurosport fra 8. mai.

Ole Kristian.

Les flere saker på procycling.no!

Følg oss på Facebook
og Twitter!

Skriv en kommentar