Ole Kristian

Norge overmodent for et skikkelig PROFFLAG

Edvald Boasson Hagen vant 6.etappe i Tour de France. Ser vi han på et norsk profflag snart? Foto: Pascal Pavani (Scanpix/Afp)

Det er på høy tid å tenke stort i sykkelgale Norge.

Hver sommer, under Tour de France, dukker spørsmålet opp: Kommer det noen gang noe Pro Tour-lag med base i Norge? Svaret er like kjedelig hvert år: “Kanskje. Nei, neppe, det mangler penger, kultur og ryttere.” Men i år blir mitt svar annerledes, nå mener jeg tiden faktisk er her, det er nå det bør handles og investeres. Realistisk at dette skjer? Kanskje ikke. Men jeg mener Norge har interesse og ryttere nok til å kunne etablere seg i syklingens eliteserie. Penger er selvsagt problemet, og de som (mener de) kan sponsing av idrett, synes at sykkelsporten har og har hatt for mange dopingsaker til at det er noen vits i å investere millioner av kroner i sykkelidretten. Doping er en egen debatt, men det er tydelig hvor skandalene kommer. Det synes å være noen lag som har tatt tegninga og andre ikke. I alle fall ikke enda. Og fortsatt ryddes det opp i gammelt grums. Et norsk lag i syklingens øverste liga og beste selskap, vil selv kunne velge en sunn profil og bli trodd på det.

La oss si noen ser verdien av å sponse et sykkellag, pengeproblemet løser seg, er vi allikevel klare?
Publikum er definitivt klare! Under Tour de France ser man så mange nordmenn i Frankrike at jeg selv nesten lurer på om det er noen igjen hjemme å kommentere for. Hadde Norge snekret sammen et syklingens svar på Tottenham (syklingens svar på Barcelona ligger litt frem i tid) så tror jeg interessen hadde økt enda et par hakk.

Hva med rytterne?
Nøkkelen ligger hos Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. En av disse to, aller helst begge, må sykle for et nystartet norsk lag. Edvald er det store talentet, Thor Hushovd er en av verdens heteste syklister i øyeblikket. Å sykle i VM-trøya er større enn mange forstår i Norge. Det er respekt, klasse og stil over den trøya. Og om Thor ikke forsvarer trøya i København til høsten, en tidligere mester blir ikke glemt i sykkelsporten. Proffer som Alexander Kristoff, Lars Petter Nordhaug og Gabriel Rasch må også hjem. Og Kurt Asle Arvesen må være med å trekke i trådene.

Hovedspørsmålet sportslig er om Norge har gode nok ryttere til å fylle opp stallen. Et norsk lag i syklingens eliteserie bør bestå av flest norske ryttere. Kanskje så mye som 14-15 av 25-27 mann bør komme fra Norge. Jeg skal ikke ta ut noe lag, men jeg tror vi har nok talenter til å stable på beina et solid lag med norsk profil. Farlig å nevne noen og glemme andre, men Vegard Robinson Bugge er en Phillippe Gilbert light. Vegard Stake Laengen er en ung Jens Voigt, og tvillingbror Øystein er ikke langt bak. Frederik Wilmann gjorde seg ikke bort sportslig i Skil Shimano, Stavanger-gutten Sven Erik Bystrøm omtales som den nye Edvald. Og Christer Rakes seier på siste etappe i Tour of Norway var av et sånt kaliber man får lyst til å ramme inn. Eldre ringrever som Stian Remme og Roy Hegreberg kan kanskje få fornyet motivasjon om de møter noen nye utfordringer igjen. Og mange har kanskje merket seg navn som Lorents Ola Aasvold, Bjørn Tore Hoem og Frans Leonard Markaskard den siste tiden. I det hele tatt har Norge flere ryttere som har imponert og som virker lovende, enten de kjører på klubblag eller er med på Joker Merida, Sparebanken Vest-Ridley, Ringerikskraft eller Plussbank Cervelo. Og hvilken motivasjon vil ikke det hele være for lovende juniorer som produseres på samlebånd i Sandnes, Stavanger, Glåmdal eller andre steder.

(Les videre under bildet)

Vegard Stake Laengen er en ung Jens Voigt. Her fra NM-fellesstarten. Foto: Kristoffer Øverli Andersen ( www.koafoto.no )

Ja, mange må løfte seg et hakk eller to.
Disse gutta trenger litt tid på å utvikle seg. Uansett, jeg tror det går raskere hvis de bare stuper ut i det på øverste nivå. Ja, det er stor forskjell på Tour de France og Glava Tour of Norway. Per i dag ser jeg ingen potensielle vinnere av sammendrag i tre-ukers rittene med norsk pass. Men finnes det midler finnes det muligheter til å hente inn litt internasjonal hjelp. Fortrinnsvis fra Norden, men det er også ryttere fra andre steder som kunne vært aktuelle. Og ikke alle lag kan vinne alt fra første sesong. Det er en jobb bare å komme inn hos de største arrangørene, å komme inn i syklingens største sirkus. Det handler om flere ting, som resultater, penger og god moral. Skal ikke gå inn på de detaljene nå, men har man store nok navn (og resultater) i rekkene kommer invitasjonene også. Det hele er en prosess, men jeg mener tiden er moden for å slå på stortromma. Jeg mener det bør handles nå. Kanskje blir norsk sykkelsport aldri hetere, kanskje er det enda langt igjen før taket er nådd. Mulig at “SKY is the limit”, men det gjelder ikke for Boasson Hagen. Jeg vil ha ham og Hushovd med flere på et norskt lag.

Jeg mener det finnes ryttere og interesse. Så hvem tar den økonomiske utfordringen? Kan en humrende Bjørn Kjos starte et flyselskap og ha suksess, så kan han eller andre også klare å få et norsk lag på beina i sykkelsportens World Tour. Kanskje er norsk fotball nøkkelen. Når de snart forsvinner fra riksdekkende kanaler, mulig de store selskapene ser verdien av et sykkellag som er på TV flere timer om dagen, kontra en fotballklubb i nedrykkstriden som i beste fall er på TV 90 minutter en gang i uka på en kanal med få seere. Jeg er redd det hele blir med drømmen, men la meg nå drømme så lenge det står juli på kalenderen. For som Ibsen påpekte i Vildanden: “Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.” La meg være lykkelig de neste ukene, og respekter mitt rungende JA til et vaskekte NORSK PROFFLAG! Bjørn Kjos “do you hear me:” Dette kan ta av!

Fortsatt god Tour de France folkens!

Koker det over, Contador?

IS I MAGEN? Eurosport-kommentator Ole Kristian Stoltenberg stiller seg undrende til om Alberto Contador klarer å spare nok krefter til andre halvdel av Giro d'Italia.

I dag får vi de første svarene på om noen er kapable til å utfordre spanjolen i sammendraget.
Det er ingen tvil om at Alberto Contador er den store sammenlagtfavoritten i årets Giro. Han er mannen alle vil slå: Rytteren med den sterkeste merittlista i feltet. Men også den med de største og mørkeste skyene over hjelmen i dette feltet. I en blogg skal man være ærlig, så jeg må si det er vanskelig å vite helt hvordan man skal kommentere spanjolen med en ankesak hos CAS hengende over seg. Skal man hylle om han sykler godt? Skal man minne om de mørke skyene hele tiden? Skal man anta at han blir dømt og at han var en juksemaker? Eller er og var han faktisk helt ren?

Konklusjonen på dette er foreløpig: Det er ikke jeg som dømmer i sykkelsporten. La oss håpe et godt svar kommer. Og håper vi kan være enige i, enten biffteorien er syltynn eller ikke, at Alberto Contador har sykkelsetet som sin arbeidsplass, og Alberto Contador har fått lov til å sykle. Dermed stiller han naturlig nok opp i årets Giro d’Italia. Vi i kommentatorboksen får beskrive det vi ser og ikke anta så mye om det som kommer. Bare la det være sagt, han er selv ansvarlig for å spise dårlig biff om den teorien skulle holde vann. Kanskje burde han vært utestengt til ankesaken er ferdig, grunnet egen uforsiktighet. Men igjen, han har fått lov til å sykle enten vi liker det eller ikke.

Jeg velger å like det i øyeblikket. Det er jobben min å formidle det som jeg ser og det som skjer, ikke å dømme uten innsyn i alle fakta. Og med eller uten spansk biff i tankene, Contador setter garantert farge både på dagens etappe og årets knallharde utgave av Italia rundt. Det virker som den pågående dopingsaken ikke påvirker ham nok til at det vipper spanjolen av pinnen i jakten på en ny Giro-seier. Men konkurrentene er mange, og de er sterke. I dag får vi endelig noen flere svar på hvem som vil, og hvem som klarer å være med i bataljen om den rosa trøya. Det blir i dag, på den 8.-etappen, med to lange og harde bakker opp mot vulkanen Etna. Det bør bli avstander selv mellom de beste. En toppfinish har vi allerede hatt, uten at det ga oss noen svar. For på 6. etappe var det en lang bakke til mål, men den var ikke bratt nok til å skape avstander. 26 mann på samme tid i mål sier sitt. Selv om Contador viste litt svakhet i avslutningen på 6. etappe, viste han styrke på gårsdagens etappe. En etappe hvor man snakket om spurtere og angrepsryttere, ikke sammenlagtkanonene. Contador ”stjal” 17 sekunder på alle de argeste sammenlagkonkurrentene etter et imponerende støt på slutten. Det kan bli nyttige sekunder i duellen mot Nibali, Scarponi, Mensjov og de andre. Men det kan også bli Contadors bane. Årets Giro d’Italia har en så hard rute, at kanskje det er de som sparer lengst på kruttet som vinner til slutt?

Alberto Contador har vist før at han kan koke over og svi kruttet for tidlig i viktige ritt. Dermed kan hans egne disponeringer bli hans største utfordring på de gjenstående tretten etappene. Men han henter seg inn og vinner som regel til slutt uansett. Unntaket er vel Paris-Nice i 2009, da gikk han skikkelig tom og kjørte taktisk desperat. Det endte med fjerdeplass. I årets Giro er Contador den store favoritten, jeg tror Alberto Contdor vinner rittet sammenlagt. Han har en tendens til å få sekundene på “sin side” til slutt. Bare han ikke steiker biffen for hardt for tidlig. I dag får vi de første svarene. Det er nå det begynner. Det bør bli hett på ferden oppover mot Europas mest aktive vulkan.

God fornøyelse!

Ole Kristian

 

Hushovd sprenger skalaen

Det er tid for å oppsummere årets sykkelsesong. Under denne artikkelen kan du
se video av Thor Hushovd som oppsummerer sesongen sammen med
Eurosport-kommentator og procycling.no-blogger Ole Kristian Stoltenberg.

Her følger Stoltenbergs egen vurdering av den norske innsatsen langs
landeveien:

En fantastisk norsk sykkelsesong er ved veis ende. Her er min lille subjektive
vurdering av det vi har sett av norske proffer i år. Og før du slakter min
vurdering: Terningen er trillet litt ut ifra forhåndsforventningene til de
forskjellige også. Noen av disse rytterne har dukket opp oftere i ritt vi
har sendt på Eurosport enn andre, men felles for våre syv proffer er at alle
har vært innom ruta og gjort seg mer eller mindre bemerket.

Thor Hushovd 6+++: Denne er lett! Tidenes norske syklist gjorde alt vi
kunne be om! VM-tittel, ettappeseier i Tour de France og i Spania rundt.
Mulig det er noe å sette fingeren på, men jeg ser faktisk ikke poenget når
han skal trille rundt i VM-trøya hele neste år! Vidunderlig Thor, tusen takk
for flere utrolige øyeblikk i år!

Edvald Boasson Hagen 4+: Magisk i Criterium Dauphine, herlig med seier
i massespurt i Tirreno-Adriatico. Flere toppresultater og nære på ved flere
anledninger i årets Tour de France. Urettferdig karakter kanskje, etter en
absolutt fin sesong. Problemet er muligens at jeg føler supertalentet har
mer å by på og tidvis har syklet så magisk at vi venter på noe mer? Uheldig
med skade i mai, men fra denne kanten er det greit å ha et par hakk tilgode
på terningen .

Alexander Kristoff 4: Så nært, men allikevel litt fjernt.. Et positivt
inntog i proffenes rekker. Har tatt sats og stupt inn i massespurtene sammen
med de etablerte stjernene. Mange gode resultater, men seieren mangler. Og
det å vinne er vesentlig for en spurter. Men seieren kommer mest sannsynlig
før og ikke siden!

Les andre blogger fra Ole Kristian Stoltenberg:

** Hvor står de
norske?

** Takk for sist,
Pellizotti!

**
David mot “røkla”

Lars Petter Nordhaug 4-: I likhet med Kristoff har Lars Petter kommet
positivt ut av sin første sesong som proff. Uheldig med en trist, men
fullstendig forståelig exit fra Spania rundt. Har yppet seg i enkelte
klassikere og på enkelte etapper. Er definitivt godt i gang, men mangler
litt før han blir med en avgjørende gruppe helt til streken og eventuelt
avgjør til egen fordel. Tar solide skritt hele veien, proppfull av
treningsmoral og pågangsmot.

Gabriel Rasch 3: Han gjør jobben som hjelperytter godt, og gjør dermed den jobben han er betalt for å gjøre. Har god rutine, har et klokt sykkelhode. Jeg skjønner at roller er overstyrende i sykkel, men det er lenge siden «Gabba» har vunnet eller vært i nærheten av å vinne. Tør vi håpe på en mer offensiv Rasch neste sesong? Utrolig synd at Tour de France glapp i siste minutt, men det er en fortjent fortsettelse av proffkarrieren for en solid hjelper!

Frederik Wilmann 3: Hovedproblemet er at SKIL-Shimano laget ikke har vært invitert til de store rittene. Frederik har yppet seg i mindre etapperitt og har absolutt gjennomført en grei debutsesong. Men ikke alt har virket topp for Frederik siden han valgte å bryte kontrakten. NM i Trondheim var et lyspunkt med offensiv kjøring på hjemmebane. Jeg håper han fortsetter å utvikle klatreegenskapene og tar med seg lærdommen fra sin første sesong blant de «store gutta».

Kurt Asle Arvesen 2: Det føles vondt å vurdere Kurt Asle i en sesong hvor absolutt alt har vært stang ut! Kragebeinsbrudd og vraking fra det meste han ønsket å sykle. En rytter vi alle elsker har rett og slett vært inne i en lang motbakke. Joda, når han har vært ute på veien har vi tidvis sett de gamle taktene, men ut fra hva Kurt Asle antagelig selv og andre hadde forventet, jeg føler dette er en sesong å glemme. Glad han fortsetter, en revansjelysten Arvesen kan bli show i 2011! Har rutine, klokskap og litt «slu rev-takter» til igjen å skape gylne øyeblikk!

David mot «røkla»

Kan det umulige skje? Kan David Arroyo komme seilende som et ukjent fjes og
stikke av med årets Giro d’Italia foran nesa på forhåndsfavorittene?

Tre etapper før slutt leder han fortsatt komfortabelt. I hvert
fall kunne det vært komfortabelt, men med tanke på gjenværende meny, så er
det ikke mye å ha 2.27 på Ivan Basso og 3.09 på Cadel Evans. For vi står
ovenfor to brutale fjelletapper, samt en kortere tempoetappe som avslutning
på tre ukers blodslit.

For David Arroyo er håpet syltynt. Et nytt under med en ny David i
hovedrollen må til om han skal ri denne stormen av. La det være sagt, jeg
heier på “David i kampen mot Goliat” denne gang! Det ville faktisk vært
morsomt OM han klarte det! Og han kjemper på en måte vi liker å se nye
helter fighte. Han kommer til å gi absolutt ALT de tre resterende dagene.
Men jeg tror dessverre ikke det er nok denne gang. Jeg tror dette står
utelukkende mellom Evans og Basso til slutt. Fordelen til Ivan Basso er at
han stadig har et komplett og sterkt Liquigas-lag rundt seg. De har også
Vincenzo Nibali på skuddhold i totalen, med 4.53 opp til ledende Arroyo.
Flere kort å spille ut, og et sterkt mannskap som kan klare å kle av de få
hjelperne Evans har igjen.

For beklager mine herrer i BMC, men vinner Cadel Evans årets Italia
rundt så har han gjort det selv. Makan til svakt mannskap, hvor fire av ni
for lenge siden har stått av, og resten stort sett bare er synlige på
innskrivningen før start. Evans er mot strømmen i lagsporten sykkel om han
vinner dette. Men jeg tror ikke han har så mange taktiske valg de to neste
etappene: Markere Ivan Basso, og satse på at det holder.

Avstanden mellom Basso og Evans er i øyeblikket 42 sekunder i favør
italieneren. Det er i grenseland av hva Evans kan slå Basso med på
avsluttende tempo (15 kilometer i Verona). Kanskje kan han klare det,
kanskje går det akkurat ikke. Dermed kan til og med bonussekunder på de
siste tøffe etappene bli avgjørende, om Basso og Evans er like sterke på de
neste fjelletappene. Det tyder mye på at de kan være. Zoncolan var for bratt
for Evans. Kronplatz gikk fint. Bakkene som gjenstår er lange, men ikke så
bratte som Zoncolan. Jeg tror det blir tøffere for Basso å skape luke til
Evans de neste dagene.

Nei da, jeg glemmer ikke at Carlos Sastre bare er 4.41 bak Arroyo (2.14
bak Basso og 1.32 bak Evans) og faktisk bare en superdag unna å vinne dette.
Det er mulig når vi vet hvor majestetisk Kong Carlos kan være på sitt beste.
Og vi skjønner at bare en av de to neste dagene kan skape store avstander.
Men dessverre tyder ingenting på at Sastre skal ha en slik dag på slutten av
årets Italia rundt. Strengt tatt har han, med unntak av å sitte i rett brudd
på rett dag, vist svakhet i forhold til de sterkeste for mange ganger i
årets Giro.

Så kort oppsummert: Hjertet sier David Arroyo, hodet sier Ivan
Basso, men magen sier Cadel Evans. Merkelig oppsummert? Vel, jeg står på
mitt forhåndstips og satser på at den til tider ampre syklisten fra
Australia slår fra seg i de siste fjellene og drar dette i land med en
gnistrende tempo siste dag. Den “evige toer” fortjener en Grand Tour seier,
og jeg tror han får den på søndag!

PS! Jeg må bare si til slutt at årets Giro d’Italia har vært et
skikkelig fyrverkeri!! En herlig, men brutal rute. Offensive ryttere og
stort sett overraskelser hver eneste dag. Håper dere som har fulgt rittet
har satt pris på festen syklistene har skapt. Det er ikke gitt vi ser maken
på en stund igjen. La oss håpe det, men la oss først nyte de siste dagene.
Og sett av lørdagen, selv om det har vært mye action til nå, så er lørdagens
etappe på papiret den tøffeste.. Til sammen 80 kilometer i motbakke (!) med
fem fjellpass. Say no more!

God fornøyelse og takk for følget så langt!

Ole Kristian.

Les andre blogger fra Ole Kristian Stoltenberg:

** Takk for sist,
Pellizotti

** Hvor
står de norske?

Les flere saker på procycling.no!

Følg oss på Facebook
og Twitter!

Takk for sist, Pellizotti

Et av sesongens virkelig store sykkelhøydepunkt er like om hjørnet. Årets Giro
d’Italia byr på det meste av spektakulære etapper og spennende ryttere. Det
blir sykkelfest over 21 etapper fra 8. til 30.-mai.

Allikevel kommer vi ikke utenom de mye omtalte “partykrasjere”.

Franco Pellizotti er så langt den største av disse. Fjorårets andremann
var å anse som en av de virkelig store favorittene til årets utgave. Kanskje
den største i mine øyne. Han er fortsatt en av de store, ikke favorittene –
men idiotene! Med forbehold om at de som tester og holder lov og orden har
rett i sin sak, så må jeg si at det begynner å irritere meg grenseløst at de
ikke lærer.

Og nå er det allerede som i Grevinnen og hovmesteren; “same procedure as every
time…”. Blånekt! Det som nemlig gjør at jeg faktisk går fra irritert til
forbannet, er denne fornektelsen av fakta. Jeg velger å stole på UCI (det
internasjonale sykkelforbundet) og testene, og får heller beklage hvis UCI
gjør noe feil. Og doperne? De er som Manuel i Fawlty Towers, og sier så
uskyldig: “I know nothing…”.

Joda, det er sikkert sånn at noen har rett. Også dopingjegere kan
ta feil, og har nok blitt urettferdig behandlet en eller annen gang. Men EPO
eller andre forbudte preparater kommer sjelden inn i kroppen via pollen
eller fordervet kylling. Jeg er ikke ekspert på dette. Jeg vil bare vite
sannheten.

Jeg vil avslutte sorgens innledning av dagens blogg med det vanlige: Jeg tror
sykkelsporten er på veldig god vei! Den er renere og renere, og INGEN ussel
juksemaker skal føle seg for trygg! MEN om jeg blir overrasket om det
smeller igjen? NEI!

Jeg gidder ikke være naiv lenger. Jeg orker ikke anta at alle idiotene
har sett lyst på samme dag

Over til noe hyggelig: Giro d’Italia-ruta i 2010!

Vi begynner for en gangs skyld i midten. Den 8. etappen til Monte Terminillo
blir den første virkelig fjelltesten. Toppfinish, hvor de siste 16.1
kilometerne stiger med 7,3 prosent i snitt. Selv om rittet begynner snillere
på de første syv dagene, er årets Giro nok en gang for klatrerne.

For den siste uka blir et helvete. Verken mer eller mindre. Litt oppvarming i
fjellene på 14. etappe, med kjøring over Monte Grappa (18,9 km/ 7,9 prosent
i snitt) 40 kilometer før målgangen i Asolo.

Så en av to monsteretapper: Etappe 15 på 222 kilometer, med
målgang på Monte Zoncolan. En av sykkelverdens desidert hardeste og verste
stigninger, med sine drøye ti kilometer i lengde og nesten 12 i
gjennomsnittlig stigningsprosent! Heldigvis er det hviledag etter Zoncolan,
men på 16. etappe venter en knallhard bakketempo i de utenlandske
hjemtraktene til Ole Einar Bjørndalen. Det skal sykles 12,9 kilometer opp
til toppen av Plan de Corones. Fantastisk utsikt fra “Krohnplatz”, men det
neppe så mange som orker nyte den når maksimal stigningsprosent er 24 i de
verste partiene…

Både 17. og 19. etappe er også knallharde på papiret, med fjell underveis og
noen slags slake toppfinisher. Ikke glem at klassestigningen Mortirolo skal
forseres på den 19. etappen. Men det er mulig rytterne sparer på kruttet
her, og setter de siste angrepene inn på rittets nest siste etappe: 178
kilometer fra Bormio til toppfinish på Passo del Tornale. En etappe med 80
(!!!) kilometer i motbakke og fire tøffe fjellpass på veien til “målhenget”.
Her skal også årets høyeste punkt krysses, Passo di Gavia (2618 meter over
havet).

Det hele avsluttes med en 15,3 kilometer lang tempo inne i Verona. Det
blir rytternes siste mulighet til å kapre den gjeve rosa trøya.

Litt om innledningen også da. Det starter med en 8,4 kilometer flat tempo i
Amsterdam. De to påfølgende etappene går også i Nederland, paddeflatt og
opplagte dager for spurterne. Deretter flyr man til Giroens hjemland, og vi
får på 4. etappe en 32,5 kilometer lang lagtempo. Denne, sammen med et par
litt utfordrende etapper de neste dagene, er uansett ingen mulighet til å
feste noe avgjørende grep på den rosa trøya. Det skjer den siste uka, men
det varierer hele veien frem dit mellom opplagte spurt- og opplagte
bruddmuligheter. Samt noen småtester for sammenlagtfavorittene.

Hvem vinner sammenlagt?

Selv om Pellizotti fortjent ryker ut av årets Giro, så er det ikke mangel på
gode sammenlagtryttere. Cadel Evans, Carlos Sastre, Ivan Basso, Domenico
Pozzovivo og Vincenzo Nibali bør nevnes blant favorittene. Men glem ikke
(gamle) ringrever som Damiano Cunego, Gilberto Simoni, Alexandre Vinokourov,
Marzio Bruseghin, Michele Scarponi og Stefano Garzelli. Og hvor står ryttere
som Linus Gerdemann, Bradley Wiggins og Chris Anker Sørensen?

Dette ble mange, men hvem jeg tror vinner?

Jeg sier Cadel Evans. Hvorfor skal jeg forklare på lufta!

Følg Giro d’Italia hver dag på Eurosport fra 8. mai.

Ole Kristian.

Les flere saker på procycling.no!

Følg oss på Facebook
og Twitter!

Disse blogger på procycling.no

Som et relativt nytt skudd på sykkelstammen, har procycling.no
jobbet hardt de foregående ukene med å knytte til oss de vi mener er kapable
til å hjelpe oss med å lage Norges beste sykkelnettsted.

Det er derfor en glede å presentere det nye bloggkorpset på procycling.no:

Ole Kristian Stoltenberg (33): Sykkelkommentator på Eurosport siden
2006 og velkjent speaker og kommentator for skiskytterne siden 2002. Ole
Kristian flytter nå bloggen sin fra VG Nett til procycling.no.

Les Ole Kristians blogg: Hvor
står de norske?

Gabriel Rasch (34): “Gabba” er godt igang med sin andre sesong som
sykkelproff i Cerv

Hvor står de norske?

Som fersk blogger på procycling.no tenkte jeg å begynne med noe
nært. Mitt syn på hvor de norske proffene våre står etter at
sesonginnledningen og klassikersesongen er ferdig.

Syv mann har vi ute i de større lagene. Som Eurosport-kommentator er
det gledelig å ha stadig flere norske å snakke om i de rittene vi sender.
Men foreløpig har det blitt mest prat og få resultater. Ikke hadde jeg
forventet det heller. Vi har flere ferske proffer, men noen sykkelstormakt
er vi fortsatt ikke i mine øyne.

For det henger fortsatt mye på få.

Edvald Boasson Hagen har på sitt vis innfridd med sterk spurtseier i
Tirreno-Adriatico, samt to seirer i Oman i februar. Men så kom skaden i
akillesen og den virker å ha satt seg. Edvald kan være i mer trøbbel enn den
stillfarne supersyklisten ønsker å fortelle. La oss bare håpe akillesen gir
slipp så fort som mulig og at han kommer seg raskt tilbake.

Tour de France er sesongens neste store mål. Der kan fortsatt alt skje, men
friskmeldingen begynner å haste synes jeg. For Edvald vil ikke få noe gratis
i år. Han er en rytter absolutt alle er klar over hva kan gjøre, og til
verdens største batalje må man stille topp forberedt. Og det kan bli
vanskelig hvis skaden sitter i og “kosetreningen” fortsetter enda en måned.

Jeg føler meg uansett trygg på at Thor Hushovd finner formen
til Tour de France. Slik han pleier. Han har for vane å vinne i juli. Men
også Thor har en stor jobb å gjøre. Paris-Roubaix var glimrende, med beste
plassering utenfor supermannklassen til Cancellara. Med andreplass der, og
ellers to sjetteplasser, står Thor uten seier hittil i sesongen. På samme
tid i fjor hadde han allerede jublet et par ganger på toppen av podiet
(etappeseier i California, samt seier i Het Nieuwsblad). Skal han vinne den
grønne trøya nok en gang, mener jeg mye må forbedres i spurtene. Han har
knapt vært synlig i de fleste spurtene så langt. Han har virket litt tam og
vært langt unna de aller beste. La oss anta at planen om først å satse
klassikere og deretter prikke inn spurtformen vil virke. Hvis ikke må Thor i
mange brudd for å vinne grønt…

Når det gjelder Kurt Asle Arvesen kan man kort oppsummere med
karrierens andre kragebeinsbrudd (tidlig i februar). Det betyr at vi ikke
har sett det beste av Kurt enda, men det betyr også at vi mangler de store
prestasjonene å skryte av så langt. Arvesen virker uansett veldig motivert i
nytt lag, og han har i likhet med Hushovd rutine på å finne fram det beste
når det behøves som mest.

Gabriel Rasch er inne i sin tredje sesong som proff. Han ser ut til å
ha det samme solide nivået inne, og er spesielt sterk taktisk. Han gjør
jobben sin godt og det står det respekt av. Jeg savner likevel at “Gabba”
dukker opp i brudd og kjemper om noen seirer. La oss håpe at ikke Sastre tar
all fokus i Italia rundt, og at Gabriel får prøve seg på en etappe eller to.

Lars Petter Nordhaug (Team Sky) er den av nykommerne som har imponert
mest. Som hjelperytter har han allikevel kommet med inn mot noen finaler i
store ritt, og fått vist fram at potensialet er der. Lars Petter er en
beskjeden type. La oss håpe han med fornyet selvtillit blomstrer videre.

En fersk spurtproff har vi også i Alexander Kristoff. Han er på et
sterkt lag og virker å trenge mer tid før seirer og tillit i laget kommer
skikkelig. Har fått kjøre mange ritt og står med noen brukbare plasseringer.

Frederik Wilmann kjørte sterkt i Tyrkia rundt, og var nære på å komme
først inn til målstreken på den sjette etappen. Hovedutfordringen for
Frederik er at hans lag Skil Shimano ikke er invitert til så mange av de
største rittene. Allikevel virker det som han “står sterkt i laget” og kan
utvikle seg videre.

Uansett: I mine øyne er vi stadig en liten sykkelnasjon som er på vei
opp og fram. Vi er stadig like avhengige av at våre få presterer jevnt og
trutt, og spesielt hviler mye av ansvaret på Edvald og Thor. Dette gjør at
vi trenger ytterligere påfyll av nye proffer. Gjerne ulike typer ryttere som
kommer mer ut på kontinentet, blir synlige og begynner å vinne ritt. For i
knapt noen idrett er seierherren så stor, mens annenmann er så lette å
glemme. Det er brutalt, men slik er virkeligheten innenfor sykkelsporten.

Det aller mest gledelige er likevel interessen for sykkel! Den er stor,
men den fortsetter å øke og kommer til å bli enda større. Det norske folk
begynner å skjønne hvilken herlig og kompleks idrett sykkelsporten er. Det
er mye taktikk og mange ting som ligger bak en seier. Lagarbeid i en idrett
hvor vinneren nærmest tar alt – høres kanskje rart ut, men sånn er det.
Ingen er god alene i denne idretten. Med den stigende interessen kommer det
helt sikkert flere ryttere ut i profflivet. Vi trenger det, for min
konklusjon etter innledningen på sesongen: Det mangler fortsatt litt før vi
kan si oss helt fornøyd. Heldigvis er sesongen bare så vidt i gang.

God fornøyelse!

Ole Kristian